Det eldste Gulatingsted

Av Ola R. Midtbø
(På oppfordring fra professor Magnus Olsen i «Maal og Minne» 1918)

Gulating, – hvilke minner fra vår eldste saga kaller ikke dette navn frem, hvilke merkelige begivenheter har ikke der foregått. Imidlertid – dette sted har måttet dele skjebne med så mange andre, «Saga har glemt hva den visste», stedet er blitt glemt og lar seg vanskelig påvise. I det siste har spørsmålet om Gulatingstedet atter reist seg, og vi skal da i det følgende se litt på hva som er fremkommet til spørsmålets besvarelse.

Det har fra en side blitt fremholdt at tingstedet må være å søke på Eivindvik prestegård. Her er jo kirken bygget og her står det to gamle steinkrosser og den gamle døpefont hvori St. Olav – etter sagnet – døpte bøndene på Gulating. Prost Nils Dahl mente enn videre å ha funnet rester etter den gamle offerlund dypt nede i en myr. Ved utgravingen til nye uthus fant man rester etter en svær eikeplanke og noe som kunne ligne et slags kubbestoler. Alt dette ansåes som rester etter det gamle tingsted. Til den beskrivelse som gives i Egils saga passer stedet også godt.

Imot denne stedfestelse taler dog: Den gamle tradisjon i bygden har bestemt hevdet at tinget ikke holdtes på Eivindvik. Om de gamle steinkrosser går det sagn om at de er flyttet dit fra Flolid. Døpefonten har det vært lett å flytte hvor somhelst. Stedets beliggenhet m.h.t. Egils saga har også sine svake sider. Om man går ut fra at Egils skipe lå i Midttunvågen og kongens i Eivindvik, så må den kongen og hans menn ha vært ualminnelig likeglade når de her har kunnet la Egil slippe forbi seg ubemerket.

Det sted som tradisjonen nevner som tingsted, er en i fjorden fremspringende halvø ved garden Flolid, noget østenfor Eivindvik. Denne halvø kalles «Guløyna», men skrives Guløy, og tinget skal ifølge tradisjonen ha stått på dens øverste topp. I en liten kløft som kalles «Gamleveien» skal dommerne ha hatt sine rådslagninger, og en stor sten som kalles «Domsteinen» skal ha tjent som tingbord, og her ble dom avsagt. Innenfor Guløy strekker Flolids innmark seg tvers over det flate eid, fra Østviken til Vestviken. Ved Vestviken skal det ha stått en kirke hvis sted påvises mellom Kirkestøen og Kirkehaugen. Ved Guløys ytterste spiss er en sten som kalles «Gulestenen». I nærheten er «Koven» hvor kirkebåtene før alltid samledes på hjemveien fra kirken til gammen og gjestebud. I nærheten er også «Knarrholmen» hvor tingfolket reparerte sine fartøyer, samt «Timbrøyna» hvor tvekampene foregikk. Både på Guløy og Timbrøy skal der før ha vært steinbrygger som nå er borte.

Redaksjonell merknad:

Oluf Rygh antar at navnet opprinnelig var Guli, en avledning av ordet gul/gol som betyr kuling eller vindkast. En annen mulig forklaring på ordet er fra germansk geul, norrønt gjól, som betyr kløft.

Dette stemmer godt med terrenget. Den eldste tingstaden ligg i eit gjel eller ei kløft og det er naturleg at det er denne plassen – med alt som føregjekk der – som har gitt namn til øya.